Patos og eleganse

 

Jeg heter Anders Kristiansen, og jeg har blitt invitert av Stefan Andreas Sture (editor-in-chief her på Blekkflekken) til å bidra litt som skribent nå og da. Dere som vil bli bedre kjent med meg kan besøke instagramprofilen min her: @akmarimba

Visconti5

Mitt forhold til fyllepenner starta i jula 2015, da jeg kjøpte min første fyllepenn: en Faber Castell Basic. Valg av modell var ikke bevisst; jeg visste ingenting om fyllepenner, og dette var rett og slett den eneste fyllepenna de hadde på butikken jeg kjøpte den på.

Penna var helt grei, men gnisten ble ikke tent med det samme. Tvert imot brukte jeg mye av den følgende våren på å prøve meg fram med dyppepenner. Da sommeren 2016 nærmet seg fikk jeg plutselig lyst på en fyllepenn med fleks-splitt, for jeg hadde hørt at det var skikkelig stas, så jeg gikk på den første nettbutikken jeg fant og søkte etter «flex». Det eneste de hadde som passet den beskrivelsen var Pilot Falcon. Den kosta 160 dollar, og det var en del mer enn jeg hadde tenkt å bruke på ei fyllepenn, men det var jo den eneste de hadde med fleks-splitt! Jeg tenkte jo ikke over at det fantes flere nettbutikker som kanskje hadde noe billigere. Så jeg kjøpte den, og så meg aldri tilbake.

Det var ei helt fantastisk penn, og fra den dagen jeg fikk den i posten var løpet kjørt. Jeg var hekta. Tre måneder etterpå hadde jeg et tjuetalls fyllepenner (hovedsakelig Pilot Metropolitans, Noodler’s Konrads og Ahabs, samt et par Lamy Safari). Jeg begynte å kjøpe litt dyrere penner. Og litt dyrere penner. Og litt dyrere penner. En Lamy Safari ble justert opp til en Conklin All American. Det var en penn til 75 dollar, og hvis den var bra, måtte jo en penn til 200 dollar være mye bedre! Neste stopp: Visconti Van Gogh Starry Night, og derfra var veien kort til en Pelikan M400 Tortoiseshell Brown.

Litt over et halvt år etter at jeg kjøpte Pilot Falcon-penna mi, var jeg i New York, og gikk innom Fountain Pen Hospital. La meg bare si det sånn: hvis du noen gang er i New York, gå innom den butikken! Bare sørg for at du har litt penger først. Jeg var der inne en times tid mens «Jimmy» viste meg hva de hadde i hyllene og lot meg prøve masse forskjellige penner. Jeg rusla blid og fornøyd ut av butikken, nesten 15.000 kroner fattigere, men to Pelikaner, en Delta og en VISCONTI HOMO SAPIENS LONDON FOG LIMITED EDITION rikere!

Visconti2

De sier at penger og materielle eiendeler ikke kan gjøre folk lykkelige, men jeg tror det finnes en unntaksregel for fyllepenner. London Fog-penna er fortsatt kronjuvelen i samlinga mi, og har vært fylt med blekk og en del av daily carry-settet mitt kontinuerlig siden jeg kjøpte den. Splitten er bittelitt upålitelig, og skipper av og til, men når den skriver (hvilket den stort sett gjør uten problemer) er den helt himmelsk. Skippinga er et småirriterende personlighetstrekk, men det bidrar samtidig til å gi penna masse sjel. Du må gjøre deg til venns med den for å bruke den, og når du bruker den må du av og til regne med å gi den litt ekstra tid til å gjøre det den skal. Den er som en hund som ikke alltid kommer løpende når du roper navnet dens, men du elsker den likevel.

Misforstå meg rett: det kan godt hende at jeg sender penna til en fagperson en gang i framtida for å få fiksa dette, men inntil videre er ikke problemet verre enn at det bare tilfører penna et snev av egenrådighet,og en god porsjon sjarm!

For meg er ikke en fyllepenn bare et skriveredskap. Den er noe mer enn det. Du bruker tid og penger på å stelle med denne gjenstanden; du vasker den, du justerer splitten og lederen slik at balansen mellom de to skaper den perfekte blekkflyten, du er på stadig leting etter blekket som passer best til akkurat denne penna, og når penna går i stykker reparerer du den istedet for å kaste den og kjøpe en ny. Av og til må du godsnakke litt med den, kanskje til og med insistere, for å få den til å skrive når du har fylt den med nytt blekk, og andre ganger sitter du der med hendene fulle av blekk som egentlig skulle vært inne i penna og lurer på hva som akkurat skjedde. Gjennom alt dette bygger du en relasjon med penna di, og den blir noe mer enn bare en sjelløs gjenstand. Den er ikke lenger bare et verktøy for å få ordene ned på papiret, den er et finstemt instrument. Du gir penna masse kjærlighet og stell, og til gjengjeld tilfører den skrivinga di patos og eleganse, og en eim av svundne tider.

Vi som har fyllepenner som hobby er gjerne opptatt av kvalitet, særegenhet og godt håndtverk. Hver eneste penn er unik, og har sin egen personlighet, og etter hvert som man holder på mer og mer med dette blir man også mer var for nyanseforskjellene fra penn til penn, og lærer å verdsette disse. Man kjøper ikke en fyllepenn fordi den er enkel, praktisk og billig. Man kjøper den fordi man vil ha noe mer håndfast og ordentlig, og fordi man vil at det man skriver med – og dermed det man skriver – skal bety noe mer.

Fyllepenna har fått en rennessanse de siste årene. Jeg tror det har kommet som en reaksjon på bruk-og-kast-samfunnet vi lever i, og da er det godt å se at mange går tilbake til å være mer kvalitetsbevisste. Det er ikke like inspirerende å skrive med en billig kulepenn i plast, eller på et tastatur foran en lysende skjerm, og da er det godt å kunne fylle den ORDENTLIGE penna si med et fint blekk, sette penn mot papir, og la inspirasjonen komme flytende.

Visconti4

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: